THE LONG WAY HOME.
Ikke det at jeg har vært så lenge borte, eller for den saks skyld langt borte, men jeg blir mer og mer oppmerksom på forskjellen imellom landsbygd og by.
Jeg kjører motorsykkel. En 20 år gammel sak som trofast drar meg rundt der jeg ønsker. Litt sliten i kantene og ikke alt fungerer slik det gjorde da tingene var blanke, skinnende og nytt. Akkurat som meg selv. Ikke like skinnende og blank i lakken som jeg en gang var er nok ikke jeg heller. Derfor passer vi godt sammen. Litt vedlikehold og omsorg så fungere ting på en måte slik vi kan forvente. Både for mann og sykkel.
Det fine med å kjøre motorsykkel er for meg en følelse av det å være i opplevelsen. Ikke som i en bil hvor vi sitter godt plassert inne i en boks med alle fasiliteter og utsyn til landskapet som beveger seg forbi på utsiden av vinduene. Jeg vet godt at det er bilen som beveger seg og ikke landskapet, men sånn måtte det bli.
Den Amerikanske forfatteren og filosofen Robert M Pirsig, forfatteren av blant annet: Zen og kunsten og vedlikeholde en motorsykkel, uttalte seg en gang at det å kjøre motorsykkel er en større opplevelse en å fly. I istedenfor å se ned på et landskap så blir du en deltager i istedenfor en observatør (R.M: Pirsig mistet sitt flysertifikat etter at han fikk en alvorlig Psykotisk diagnose)
Du deltar i livet. Med alt. Selvfølgelig er det galskap og idioti. I istedenfor å sitte trygt beskyttet bak stål og airbagger så velger jeg å sette meg opp på en motor med påmonterte hjul og styre. Framfor meg så har jeg i tillegg fylt opp en tank med høyst eksplosiv brennbar væske. Alt jeg har som sikkerhet er to små kontaktpunkter mot veien, mindre en håndflate, en skinnjakke, bukse med litt støtdempende materialer her og der og en plastbøtte på hodet. Egentlig et ganske dårlig valg spør du meg.
Men det er dette med å kjenne på det at jeg har alt ansvaret. Ansvaret for at dette skal gå bra. I noen stater i USA er det påbudt med briller når du kjører motorsykkel og ikke hjelm. Er du utsatt for et uhell så er det dit valg om du skader hodet ditt, men får du noe i øynene og derfor utsetter andre for en ulykke så er det ikke ditt valg å kunne ta. Ikke misforstå meg. Jeg er ikke imot regler i samfunnet, men heller hvordan vi velger å respondere på dem. På samme måte som det å kjøre motorsykkel på små vestlandsveier med grus i svinger og møtende trafikk så savner jeg en slags bevist holdning til hvordan vi forholder oss til hverandre og samfunnet vi alle er en del av.
Hver dag så opplever jeg en kultur som sier at alt dårlig som hender med meg er det noen andre som er skyld i. Jeg følger reglene og derfor er jeg uten skyld i det som ikke går min vei. Vi blir krenket. Vi blir krenket som person, som folk, som nasjon, som religiøs gruppe, som etnisk gruppe, som minoritet og så videre. Hvorfor er det blitt slik. Ikke det at jeg gjør alt ting riktig. På ingen måte. Jeg er vel også et produkt av tiden og samfunnet vi lever i. Men kanskje. Kanskje så gir det å kjøre motorsykkel meg oppmerksom på hvordan ting er. Når jeg likevel sitter der i min egen boble, for å bruke et uttrykk som jeg ikke er så altfor glad i. Og på en måte så gir det meg anledning til å reflektere over hva vi egentlig driver på med.
Skal vi bruke det kjente uttrykket: Det å sage over grenen vi selv sitter på, så har vi vel for lenge sagd over den grenen, og mange flere tenker jeg. Tiden er vel inne for å tenke på hvor og hvordan vi vil lande. Sikt på det som koster minst var det en som sa til meg en gang.
De fleste ulykker på motorsykkel skjer i svinger og kurver. Føreren velger for stor fart eller feil plassering. Kanskje på grunn av manglende erfaring eller andre årsaker. Uansett så får det ofte fatale konsekvenser.
Som samfunn så er min oppfatning at vi altfor ofte kjører inn i svingene med alt for stor fart eller feil plassering. Vi bør kunne senke farten litt før vi tar de store valgene. Ikke at det skal stoppe helt opp, noen som det ofte gjør, men gi oss litt tid til å se konsekvensene av de valgene vi tar. Som person og som samfunn. I Norge så har bruken av antidepressiva økt med[LM1] 50% blant jenter i aldersgruppen 15 – 17 år i perioden 2008 -2017. (Kilde FHI)
Ikke det at vi som nasjon er ledende i verden på bruk av slike medikamenter, men dette kan være en indikasjon på et samfunn som ikke helt greier å holde veigrepet i svingen lengre.
Har vi kanskje nådd maksfarten for hva vi kan klare å håndtere. Er det ikke nå på tide å løfte blikket, se langt fram og prøve å se for seg hva som kan komme oss i møte rundt neste sving.
Strekk ut en hånd og ikke minst, hver den som tar imot når andre strekker ut en hånd til deg.
Motorsyklister er vel fortsatt de eneste som fremdeles hilder på hverandre når de møtes i trafikken. Uten at de skal bety så mye, men hvem vet.
Vi er flinke til å hjelpe til i Norge. Vi stiller på dugnad. Deltar i arrangementer i forbindelse med idrettslag og musikkorps. Vi baker kaker og jobber sammen for å arrangere musikk og idrettsstevner. Vi er gode på det. Og vi gjør mye annet bra også. Men ser vi hverandre egentlig. Er vi mer opptatt av den blanke lakken og det skinnende blanke metallet at vi ikke ser at bremsene er utslitte for lenge siden. Dekkene er uten mønster og bremselyset har sluttet å fungere for, hvem vet, hvor lenge siden.
Tør vi å vise hvem vi er. Eller for å si det på en annen måte. Tør vi å la andre vise hvem de virkelig er. Har vi tid og plass til det. Den største resursen vi har og kanskje også den minste er tid. Tid til å sitte sammen i stilhet. Tid til å være alene med oss selv. Tid til å kjede oss, eller til å kunne godta at vi ikke skal gjøre noe akkurat nå.
For å si det på motorsykkel språk. Tid til å være til stede her og nå, være i handlingen, være i landskapet istedenfor å se ned på det ovenfra. Motorsykler transporterer sjelen. Biler transporterer kropper. La os bli litt flinkere til å flytte sjelen i rett retning. Ikke la den muligheten gå i fra oss.
Vi er blitt så vante med at ting hele tiden skal være tilrettelagt for oss. Ønsker vi virkelig det?
Erfaringene vi tilegner oss når vi møter og løser problemer skaper grunnlaget for hvem vi er og hvem vi skal bli.
Mange i dag er veldig opptatte at de skal være individualister, finne sin egen stil og væremåte. Skille seg ut i mengden, bli lagt merke til. Men aldri har vel så mange mennesker gått i flokk som nå.
Ikke at det å gå i flokk er noe negativt i seg selv. Men når vi går i flokk og alle drar i hver sin retning så blir det gjerne ikke så veldig store resultater til slutt.
Samhold, raushet og felleskap er også gå i flokk. En flokk som har plass til alle. Plass til den som nettopp er rullet ut ifra butikken og står der i all sin blanke prakt, til den som er litt matt og stripet. Kanskje har litt rust og bunker her og der, men allikevel fungere.
De fleste feil på en maskin oppstår når den er ny. Det gjør det nok på mennesker også vil jeg tro. Slitasje oppstår med alder og bruk, men etter hvert som barnesykdommene blir rettet opp så kommer tryggheten og erfaringene fram. Eller for å si det på en annen måte. Driftssikkerheten.
Har vi plass for de som strever med innkjøringen og barnesykdommene? Har vi tid til å rette opp de feil og problemer som oppstår på veien i fra barn til voksen?
I motorsykkelverden så stiger verdien på motorsykkelen etter hvert som den blir eldre. Ikke med en gang, men holder den ut en del år med motgang slitasje og verdiforringelse så begynner plutselig ting å forandre seg. Verdien stiger. Den blir mer og mer ettertraktet.
Her er vi ikke så flinke. I vårt motorveisamfunn så blir ofte alder forbundet med slitasje, problemer og dårlig driftssikkerhet.
Dette er ikke sikkert det bare de yngre modellene som er skyld i. Feilen kan like gjerne ligge hos dem som ikke tør å imøtekomme de nye modellene. ABS bremser er tross alt bedre og tryggere en konvensjonelle bremser. De redder liv. Så framskritt er ikke ubetinget negativt hvis det tjener en funksjon eller et formål.
[LM1]ed
Comments