Den 11 november 1843 offentligjorde HC Andersen eventyret om den stygge andungen. Et eventyr om utestenging og mobbing. Da jeg var liten synes jeg alltid at dette eventyret var litt grått og kjedelig. Men i dag har jeg virkelig fått øynene opp for hvor genialt og framtidsrettet dette eventyret virkelig er.
For snart 200 år siden skrev HC Andersen et eventyr som er like aktuelt i dag som den gangen det ble skrevet. Kanskje enda mer aktuelt nå i vår digitale tid.
For de som ikke har kjennskapet til dette eventyret så handler det om en Svaneunge som blir klekket ut av en andemor sammen med en flokk andunger. Gjennom hele oppveksten så skiller svaneungen seg ut både i størrelse, utseende og oppførsel. Hun prøver å tilpasse seg et miljø hun ikke har naturlige forutsetninger for å passe inn i. Hun er riktig nok en fugl, men samtidig en annen rase. Nemlig svane og ikke and. Med de utfordringer det byr på.
Gjennom oppveksten sin så møter hun både mobbing og utestenging. Helt til hun tilfeldigvis oppdager sitt eget speilbilde i vannet, og ser at hun ikke er den stygge andungen lenger, men en svane.
I en tid som de naturlige medmenneskelige relasjoner er i stor grad byttet ut med kontakter og venner på digitale medier. Medier som for eksempel Face book, TikTok og Instagram. Vår vellykkethet vurderes ut ifra likes og kommentarer i form av hjertersymboler og tommelen opp. Eller for den saks skyld, tommelen ned.
I en tid som de medmenneskelige relasjoner ofte er overført i fra virkelige «face to face» relasjoner til digitale plattformer er veien til å ukritisk kunne kritisere andre blitt mye kortere. Terskelen for å avlyse avtaler er for eksempel blitt mye lavere nå som vi kan «bare» sende en tekstmelding. Vi slipper å forholde oss til mottakerens reaksjon og følelser. Dette åpner samtidig for at vi lettere kan kaste avtaler og forpliktelser til side hvis det dukker opp mer fristende tilbud. Personlige forhold blir ofte avsluttet med en tekstmelding eller lignende.
Selvfølgelig ligger det en viss frihet i dette. Og det kan være bra på noen måter, men her bør vi kjenne vårt ansvar. I et samfunn som fremelsker individet, og individets fortreffenhet er det veldig lett å drive en ekskluderende holdning ovenfor mennesker som ikke deler vårt verdigrunnlag og oppfatninger.
Mange mennesker jeg møter har en formening om at dette bare er noe vi må leve med. Det er på en måte blitt den nye normalen. På både godt og vondt. Og det kan nok være mye sant i det. Men, og med et stort, men, må vi ha det sånn. I en verden hvor kunstig intelligens og alle former for teknologisk framgang blir feiret med flagget til topps og bløtkake. Skal det ikke være plass til medmenneskelig og mellommenneskelig e relasjoner.
Hvem vet. Vi kan bare velge selv. Mitt råd er i alle fall at vi nå må reise oss i fra stolen. Gå ut i verden. Kjenn at solen varmer oss i ansiktet. Finn en ekte venn og gi en lang klem.