Vi har vel alle sett eller opplevd på film eller andre steder den fantastiske tankeleseren som bare ser oss dypt inn i øynene og vipps, så vet han akkurat hvilke kort vi tenker på eller noe annet som vi har fått beskjed om å holde for oss selv. Selvfølgelig så gjelder dette stort sett i underholdningsøyemed. Det kan vi vel være enige om alle sammen eller?
I den virkelige verdenen utenfor sirkuset eller når vi har forlatt teaterbygningen så er det allikevel veldig mange av oss som baserer mye av vår daglige kommunikasjon på at vi er en nasjon av magikere og tankelesere.
John Grinder og Richard Bandler utalte i sin tid at kartet er ikke terrenget. (Grinder og Bandler er grunnleggerne av NLP. Nevro Lingvistisk Programmering.) Hva i al verden kan de mene med det. Og på hvilken måte kan det ha noen form for betydning for oss i vårt daglige liv? Vi som blir bombardert med informasjon og opplysninger i fra alle kanter. Og på den måten skulle være helt og holdent i stand til å vurdere hva vi skal forholde oss til. Eller for å si det på en annen måte, hva vi ikke skal forholde oss til.
Vi er på mange måter en skuffet og krenket nasjon. Vi har slike forventninger til hvordan samfunnet rundt oss skal forholde seg til oss som individer. På en måte så tror vi at alle rundt oss er i stand til å oppleve verden slik som vi gjør det. Eller?
Husk at hver og en opplever verden på sin helt unike måte. Det finnes selvfølgelig likheter, men alt i alt så lever vi alle i vår egne unike versjon av verden og virkelighet.
Kart tegnere vi alle er, men lesere ikke vi er i, som Joda i fra Star Wars muligens ville sagt det.
Forventningene til våre medmennesker er ofte skyhøye i forhold til at de skal forstå våre tanker og følelser ut i fra sine egne observasjoner og iakttagelser. Men kan de det? Ja, det virker i alle fall slik. Vi har en tendens til å tilegne våre medmennesker noen utrolige evner innen tankelesning og andre fantastiske parapsykologiske evner. Når dette viser seg å ikke stemme så blir vi såret, krenket eller hva som verre er.
Kort fortalt, vi baserer my av vårt liv på at andre mennesker skal ha en fantastisk evne til å forutse hva vi ønsker å få ut av vår relasjon med dem, uten at vi har verbalt eller skriftlig tydeliggjort hva våre intensjoner og ønsker er. Litt sviktende grunnlag kanskje. Ekstra skummelt blir det kanskje når den non verbale kommunikasjonen også ser ut til å lide under de forutsetninger den møter i dag. (Digital kommunikasjon etc.) Den skal jo normalt stå for ca. 70% av den mellommenneskelige kommunikasjon.
På mange arbeidsplasser det ikke mangel på møter og informasjon. Men svært ofte er det kun en enveis kommunikasjon. Ofte så mangler det en dialog i informasjonsflyten. Samtidig så er det stadig flere som opplever trakassering og mobbing på sin arbeidsplass. Der har også internasjonalt blitt en trend for å avskaffe fagorganisering og heller overbevise hver enkelt arbeidstaker at de heller må stå på for sine egne verdier. Ikke være så opptatt av et fellesskap. Du er liksom din egen lykke smed hva nå det en skal bety i den store sammenheng.
Som mennesker er vi «flokkdyr». Vi er, i hvert fall de fleste av oss, avhengige av sosiale interaksjoner med andre mennesker. Og gjerne med andre som til dels deler de samme preferansene som oss i større eller mindre grad. Vi trives i lag med likesinnede som det heter. Eller som ordtaket sier: Like barn leker best.
Men hvordan skal vi klare å finne en tilhørighet i en kultur som dyrker individet og ikke flokken? Jeg synes at de som er flinkest til å samle seg tilhengere er gjerne subkulturelle grupperinger med et noe lyssky agenda. (For eksempel innvandringsfiendtlige og rasistiske grupperinger.) Det skal de ha.
Har vi en mulighet for å snu denne trenden? Fra noe negativt til noe positivt. Så absolutt. Kanskje hvis vi bruker det enkleste av alle de verktøy som finnes. Stemmen din. Du og de aller fleste har fått en stemme. Gå ut i verden og bruk den. Motstand du vil møte. Hvis vi nok en gang skal trekke in Yoda fra Starwars. Og hvorfor ikke. La oss ta i bruk alle de gode verktøy som vi har. Snakk, rop, syng eller gjør hva som helst. Men oppe i alt dette så ikke glem å lytte. Lytt til andre og de vil etter hvert lytte til deg. Ikke med en gang kanskje, men litt etter litt så bygger vi et samfunn uten de altfor store misforståelser og konflikter. Noe som vi trenger mer en noe annet i vår tid nå.
Lykke til, og husk vi har fått to ører og en munn. Det fordi vi skal lytte dobbelt så mye som vi snakker.