I vår tid står individets rett og ønsket om å være unike strekt plantet i befolkningen. Både den voksne og den oppvoksende slekt vil hevde at de er unike på alle måter i forhold til sine medmennesker. Tanken om individets egenart, og tanker som for eksempel at hvert enkelt individ er et resultat av egne meninger, refleksjoner og erfaringer, blant mange faktorer, er sterkt plantet i dagens menneskelige bevissthet. Ikke minst følelsen av å være unik i en større sammenheng sitter godt plantet i menneskesjelen. Eller hvor det nå en er vi planter slike tanker og overbevisninger.
Derfor er nok den stadig økende følelsen av krenkelse blitt en stor utfordring for mange. Skal vi beholde troen på at vårt over jeg er den mest gunstige utgaven av oss selv, så må vi være beviste på hvordan andre ser på oss som individer og ikke minst hvordan andre prøver å få oss til å endre våre overbevisninger om det opphøyde selvet egen form for perfeksjonisme. Eller for å si det på en annen måte. Vår egen tro på vår egen usårbarhet. Mister vi denne indre overbevisningen om egen perfeksjonisme så kan fallhøyden være stor. Kjempe stor for enkelte.
Så tenker muligens du som leser, at er det ikke riktig, og ikke minst viktig å ha tro på seg selv i et samfunn som stadig skjerper kravene til hva vi bør oppnå og hvordan vi bør være som individer. Et av svarene her er kanskje både og. Vi bør ha en fundamental tro på våre egne muligheter og evner. Men når dette begynner å overskygge våre muligheter som individ til å gjøre oss erfaringer og ta til oss kunnskap så er vi muligens på litt feil retning.
Paradoksalt nok, så er det i et samfunn som vårt, der troen på individets perfeksjonisme blir båret som en fakkel på vei til et imaginært OL ,at vi aldri har blitt påvirket i fra så mange hold. Noe påvirkning er vi i stand til å se. Andre vil vi ikke se og identifisere som påvirkning, og ganske mye bare påvirker oss uten at vi merker at vi blir formet i påvirkningens bilde.
Den franske filosofen Rene Giard ( 25.12.1923 – 4.11.2015 )har i sin søken etter å forstå den menneskelige væremåte konkludert at våre liv er basert på å en mimetisk tilnærming. Altså kort fortalt, vi hermer etter våre idoler. Han sa selvsagt mye mer en det, men en av de hypotesene som virker å slå til i vår tid er det å kopiere og mime. Bevist eller ubevist.
Tenk bare på mye av dagens markedsføring er ikke produkt rettet, men heller mer siktet inn på en perfekt livstil eller en tilværelse som bare er fylt med sol, glede og perfeksjonisme. Som for eksempel The Coca Cola Company er svært flinke til.
Hvordan forholder vi oss til andre media som for eksempel diverse livstil bloggere og andre influensere? Det er jo en kort vei i fra en uskyldig nysgjerrighet til å bli en av flokken. Og da snakker vi ikke bare om unge jenter og kvinner som lar seg fascinere av den vellykkede livstilen til flere kvinnelige influensere og livstils bloggere, men også mange unge menn og gutter som blir fasinert og imponert over mannlige bloggere og influensere som for eksempel Andrew Tate.
Han er for mange unge menn og gutter et forbilde. Gjerne helt ned i 13 -14 års alderen. Det at en slik person som er etterforsket både for menneskehandel og voldtekt blant mye annet, og samtidig har en livsstil som bare oser av rikdom og luksus. Og er en såkalt «self made» mann. Fra enkle kår i barndommen til Lamborghini i garasjen. Det er klart at hans råd om hvordan du bær være, og ikke minst om hva du bør mene, faller i god jord hos hans tilhengere som finnes i alle samfunnslag. Ikke bare hos dem som står i de nederste trinnene på velferd stigen.
Hvordan skal vi kunne forhindre at vi blir en flokk med lydige disipler som følger alt som blir sagt og gjort uten noen form for kildekritikk eller egen refleksjon .
Ifølge Rene Giard så vil vi ikke klare å stå imot. Han hadde et heller pessimistisk syn på menneskenes evne og ikke minst vilje til å selv forme sin fremtid.
Men det finnes håp. Kan vi være så uselviske at vi istedenfor å fore vårt stadig voksende ego med ferdig bearbeidede tanker og ideer, løfter blikket litt og ser hvilken verden vi lever i? Vi har alle en stemme som kan bli hørt hvis vi bare roper høyt nok.
Det er vårt valg. Hvis vi løfter blikket et øyeblikk i fra skjermene våre og betrakter omgivelsene våre med et litt kritisk syn. Så skal det ikke være umulig å få til en endring. Men vi må selv ønske det.