top of page

Den digitale revolusjon –

Et tilbake steg for den non verbale kommunikasjon?



Vi mennesker er i utgangspunktet flokk individer. Våre hjerner er fremdeles innstilt på at vi lever i et stammesamfunn hvor vi er avhengige av hverandre for å overleve og fungere i hverdagen. Hverdagen vår har på mange måter endret seg på mange måter siden våre forfedre levde i små stammesamfunn basert på jakt og innsamling.

I dag lever vi et miljø hvor mye av vår daglige medmenneskelige kommunikasjon skjer igjennom digitale media.

Flere forskere og forfattere påpeker at økt bruk av digitale media kan på virke hjernens utvikling i negativ retning. Den tyske psykiateren Manfred Spizer utrykker i sin bok Digital demens bekymring for at hjernene våre går igjennom en negativ utvikling takket være utstrakt bruk av digitale medier over tid. Denne teorien blir også støttet av Nicholas Kardaras i boken Glow kids. Noe som til en viss grad blir tilbakevist av hjerneforsker Edvard Moser i en artikkel i Universitetsavisa.no. Han påpeker at for å følge med i et samfunn i stadig utvikling, så er det viktig å henge med i dagens raskt utviklende teknologiske endringer. Tenk bare på overgangen i fra papir leksikonet til Internett baserte faktaopplysninger. Men som ofte i en tid med store endringer så har også denne medaljen en bakside.


Vi som arbeider med mennesker til dagen ser en utvikling som kan peke i en negativ retning. Vi har som individer fått hele verden som kontaktflate. Avstand er nå ingen hindring. Uansett kultur og geografisk tilhørighet så har vi nå muligheter for å knytte vennskap med andre som deler våre interesser og meninger. På både godt og vondt.


Samtidig øker voldsbruk og uoverensstemmelser i samfunnet. Noen forskere påstår at påvirkning i fra spill og film påvirker våre grenser for hva som er akseptert i dagens samfunn. Noe som overaskende nok blir tilbakevist i fra andre forskningsmiljøer.

I en undersøkelse gjort av Norstat for NRK så kommuniserer norske ungdommer mellom 15 og 19 år mer på sosiale medier enn ansikt til ansikt.


Kerstin Søderstrøm, barnepsykolog ved Høgskolen i Lillehammer, er bekymret for unges bruk av sosiale medier. «Den er i ferd med å ta tid i fra ansikt til ansikt kontakt med andre ungdommer.»


Hva har dett å si i praksis? Trenger vi kommunikasjon utover den verbale? I en ideell hverdag vil den mellommenneskelige kommunikasjon bestå av en blanding av verbal og nonverbal kommunikasjon i forholdet 30% verbalt og 70% nonverbalt. Fører denne mangelen på nonverbale kommunikasjonsferdigheter til mer uro og misforståelser i for eksempel skolemiljøer. Er elever i dag i større grad mindre i stand til å tolke de signaler som vi ubevist sender ut under vår kommunikasjon med andre? Vil dette sammen med mindre forståelse for bruk av ironi og andre verbale uttrykksformer føre til stress og uro.


Mange unge i dag har tilegnet seg en ufravikelig tro på sin egen posisjon som samfunnets sentrum. Mye av den informasjonen som de mottar, og ikke passer helt med deres indre preferanser, blir sett på som krenkende. Hva fører dette til i en sosial sammenheng?

Hvordan kan vi snu denne trenden og samtidig ivareta de muligheter og goder som en digitalisering av samfunnet byr på?

Det finnes nok dessverre ingen digital quick fiks som raskt og effektivt kan snu en trend som dette ser ut til å være.


Spørsmålet er om vi kan tillate og bruke mer ressurser på medmenneskelig kontakt både i barnehager, skoler og andre steder hvor barn og unge er til dagen. Som et av verdens rikeste land er ikke dette et forbyggende tiltak som vil lønne seg over tid. Den oppvoksende slekt er jo tros alt ikke bare en utgiftspost på et allerede sterkt saldert budsjett.






11 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comentarios


bottom of page