top of page

DE SOM VALGTE Å DRA LITT FØR



Du ser blomstene på rekkverket til broen i sidesynet når du drar forbi. Kanskje tenker du litt på hva som har skjedd. Og kanskje på hvorfor. Vi snakker ikke om det. Det er bare noe som skjer. Det angår ikke oss liksom. Hvor mange ganger du har sett blomster på gjerdet aner du ikke. Vi vet hva som har skjedd. Vi vet ikke hvorfor. Det beste er å holde det litt på avstand. Tross alt så angår det jo ikke oss. Eller?

650 mennesker tar i gjennomsnittet livet sitt i selvmord i Norge hvert år. Det har vært en liten nedgang i antall siden 1990 tallet, men fortsatt så ligger vi høyere en 1950 -60 tallet. To av tre som velger å avslutte livet sitt på egenhånd er menn.

Hvorfor skjer dette i et samfunn som på utsiden framstår som vellykket og framtidsrettet. Har vi muligens nådd et tak på hvor vellykkede og effektive vi kan bli.

Det er jo ikke en eneste dag hvor vi ikke blir fortalt at vi som individer koster for mye, vi er for mye syke, for lite effektive, ikke produserer nok, ikke er gode nok lærere og slik kan vi ramse opp i det uendelige. Hører vi noen gang at dette året har vi virkelig dradd lasset sammen. I år har vi klart å komme der vi ønsket. En felles klapp på skulderen til alle oss som har slept oss fram for å skyve fellesskapet i rett retning.

Hvor vil vi? Er vi på vei der? Eller? Er vi litt forsiktige med å snakke om de konsekvensene som finnes i forbindelse med den samfunnsformen vi er på vei inn i. Eller for den saks skyld befinner oss midt oppe i. Har vi ikke plass til dem som går litt i utakt. Skal de måtte leve med en følelse av skam og udugelighet i tillegg til de vanskene de allerede har? Det virker sånn. Det har vært fremmet forslag om å redusere antall dager du får med full lønn under sykdom. Til dette så må vi bare reise oss og klappe med hendene høyt hevet over hodet. Syke mennesker blir jo straks friskere hvis de ikke får råd til å klare sine økonomiske forpliktelser.


Hva gjør vi? Kan vi som et enkelt individ være med på å snu en trend? Vi kan vel det.

Men som med alle endringer som angår oss selv. Vi må ønske det. Vi må ønske det, og de som vi vil skal være med på en endring må også ønske det. Kan vi klare å se hverandre som det individet vi / de er?


På verdensbasis så tar ett menneske livet sitt hvert 40 sekund. Grovt regnet er dette ca. 800 000 mennesker på et år. Det er sammen antallet mennesker vi antar vil være innbyggere i Oslo i 2030.

Det er en stor mengde mennesker som ikke klarte å finne noen annen løsning på sin livssituasjon en å avslutte livet sitt. Menn er på denne statistikken sterkt overrepresentert. Hva kan årsaken til dette være?


Ifølge FN så er Faktorer som hjemmekontor, midlertidig arbeidsledighet og mangelen på verdifull menneskelig kontakt kan være skadelig for folks mentale helse, og da spesielt for grupper som er særlig utsatt med psykiske sykdommer.

Hvis vi tenker os om så har vi alle en eller annen person i familie eller nære omgangskrets som har hatt tilknytning til noen som har valgt å ta denne utveien på livet sitt. Kanskje ikke direkte, men via via.


Ifølge Oslo -Bypsykologene.no så er det en del kjennetegn som går igjen:


· Prating om selvmord, døden, samt å skade seg selv: «Jeg skulle ønske at jeg aldri hadde blitt født», «Hvis jeg ser deg igjen…», «Det hadde vært bedre om jeg hadde vært død».

· Anskaffelse av dødelige gjenstander: skytevåpen, piller, kniver, barberblad, tau etc.

· Opptatthet med døden: skriver dikt eller historier om døden og voldelige hendelser.

· Mangel på håp for framtiden: hjelpeløshet, håpløshet, «føle seg fanget». Tro at tilværelsen ikke vil bli bedre.

· Selvbebreidelse og selvhat: verdiløshet, skyld, skam, samt tenke at en er en byrde.

· Plutselig fokus på økonomiske forpliktelser: skrive testamentet, ordne med forsikringer, lån og bankinnskudd.

· Ta farvel: uvanlige eller uforventede besøk til venner og familie. Ta på seg skylden eller be om unnskyldning for tidligere konflikter.

· Isolasjon: ønsker å være alene og ikke ha kontakt med venner og familie.

· Selvdestruktiv atferd: økt alkohol, medisin eller narkotikabruk. Ta unødig risiko i trafikken, i sosiale situasjoner, eller med tilfeldige sexpartnere.

· En plutselig følelse av ro: en plutselig periode som inntreffer der personen etter å ha vært veldig deprimert og tidligere suicidal blir rolig, påtatt avbalansert og glad. Dette er et alvorlig tegn som kan indikere at beslutningen om å ta sitt eget liv har blitt tatt!

· Sosial freidighet: uventede og upassende kommentarer som f.eks.; «du har alltid vært så fin/kjekk/snill …», «du har en av de fineste rumpene jeg vet om… etc.». Dette er et alvorlig tegn som kan indikere at beslutningen om å ta sitt eget liv allerede er tatt!

Våg å strekke ut en hånd uten at du blir bedt om det. Bruk litt tid på andre uten at du må få noe tilbake i kroner og ører. Bare vær litt tilstede i eget liv slik at du også kan få litt tid til å se andre mennesker rundt deg. Tenk på hva de sier på flyet. Ta på din egen oksygenmaske før du hjelper andre. Gir vi oss selv litt rom for å hente oss inn både fysisk og psykisk så får vi også større overskudd til både se og hjelpe andre rundt oss. Vi kan hvis vi vil. Små skritt mot en bedre framtid vil vi alle tjene på.






4 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page